Har nesten glemt at jeg hadde denne bloggen i det hele tatt. Er ikke så veldig god til å skrive i den, men det har jeg nå aldri vært. Anyhow..
Har satt meg som mål i år å skrive ned alle nye ord jeg kommer over, for å så å lære deres betydning ved en senere anledning. Og dagens nye er;
"Cromulent". Dette er ifølge wiktionary "a neologism coined by the creator of 'The Simpsons'", og kan stå for enten "normalt, akseptabelt, ok", eller "perfekt, autentisk eller realistisk". Litt spriking der, men det har nok litt med at det er en neologi. Det igjen førte meg til to nye ord; "neologism" og "coined".
"Neologism". Dette er antonymet til paleologism, og står for et ord som nettopp er blitt laget("nettopp" er dog et meget vidt begrep). Og det henger egentlig sammen med "coined".
"Coined". Dette står for å "lage et ord", kort fortalt. Hvis du uttaler et ord for første gang, "then you've 'coined' that word".
Yess, det var dagens lille ordbok. Så er det bare opp til alle oss der ute å sørge for at Cromulent blir et dagligdags ord, i likhet med andre nydelige simpsonittiske ord, som f.eks. "embiggens".
Trallalla...
P.S.: Overskriften for i dag, "Ivrit", er hebraisk for...hebraisk, og indikerer hva jeg egentlig burde ha brukt tiden min på istedenfor å skrive her... :)
mandag 8. september 2008
tirsdag 10. juni 2008
Things to do
Lesedilla!
En ting som er deilig når du har sommerferie og sjefen din glemmer å gi deg jobb, er at man har tid til å lese. Tror ikke jeg har lest så mye siden videregående, og det er deilig! Få ting som er så genialt som å kunne synke inn i en bok, leve deg inn i den verdenen som forfatteren forespeiler deg, prøve å se for deg ansiktene til aktørene, kjenne på følelsene deres. Det tristeste med en bok er når man er ferdig. Favorittdelen min i bøker er sånn ca 2/5 på vei. Man har blitt kjent med hovedpersonen, og denne begynner igjen å bli kjent med hva som egentlig foregår rundt ham, altså hovedhandlingen. Etter dette punktet vil man jo som oftest få de dramatiske vendingene. Det som først så rosenrødt ut i 2/5 snur seg mot en og gjør verden mørk og dyster i 3/5. Det er greit, mange bøker ender jo med at det enten blir rosenrødt igjen, eller iallefall en litt lysere gråtone, i 4/5 og 5/5, men jeg har aldri vært noen fan av mellompartiet. Liker det godt når det er en lys og trivelig tone. Men, sannsynligvis ville jeg vel gått lei av det etter hvert. Det er som å spise en frukt med skall. Den lukter godt, den er god å ta i og man gleder seg til å spise den. Men, for å kunne nyte frukten på insiden må man først skrelle av skallet. Det er ikke noe man gleder seg til egentlig, det kan være både klissete og litt vrient, men den søte eller sure gleden inni er verdt det. Hvis man ikke skrellet av skallet, ville man jo sitte der med en ubrukelig frukt, som til slutt vil råtne for oss.
Akkurat nå leser jeg en bok som heter Shantaram. Låner den av ei venninne som ville ha den "prøvelest" for å se om den var verdt å lese selv( ;) ). Den er litt under tusenlappen lang, og beveger seg over både et stor hendelsesløp og relativt lang tid. Så langt tror jeg det er en av mine favoritter så langt i sommer, og kan hjertelig anbefales.
Og i og med at jeg nå har fylt min plikt som ivrig blog-skriver, tror jeg at jeg takker for meg uten videre for å lese den ferdig.
Trallalla...
- J
En ting som er deilig når du har sommerferie og sjefen din glemmer å gi deg jobb, er at man har tid til å lese. Tror ikke jeg har lest så mye siden videregående, og det er deilig! Få ting som er så genialt som å kunne synke inn i en bok, leve deg inn i den verdenen som forfatteren forespeiler deg, prøve å se for deg ansiktene til aktørene, kjenne på følelsene deres. Det tristeste med en bok er når man er ferdig. Favorittdelen min i bøker er sånn ca 2/5 på vei. Man har blitt kjent med hovedpersonen, og denne begynner igjen å bli kjent med hva som egentlig foregår rundt ham, altså hovedhandlingen. Etter dette punktet vil man jo som oftest få de dramatiske vendingene. Det som først så rosenrødt ut i 2/5 snur seg mot en og gjør verden mørk og dyster i 3/5. Det er greit, mange bøker ender jo med at det enten blir rosenrødt igjen, eller iallefall en litt lysere gråtone, i 4/5 og 5/5, men jeg har aldri vært noen fan av mellompartiet. Liker det godt når det er en lys og trivelig tone. Men, sannsynligvis ville jeg vel gått lei av det etter hvert. Det er som å spise en frukt med skall. Den lukter godt, den er god å ta i og man gleder seg til å spise den. Men, for å kunne nyte frukten på insiden må man først skrelle av skallet. Det er ikke noe man gleder seg til egentlig, det kan være både klissete og litt vrient, men den søte eller sure gleden inni er verdt det. Hvis man ikke skrellet av skallet, ville man jo sitte der med en ubrukelig frukt, som til slutt vil råtne for oss.
Akkurat nå leser jeg en bok som heter Shantaram. Låner den av ei venninne som ville ha den "prøvelest" for å se om den var verdt å lese selv( ;) ). Den er litt under tusenlappen lang, og beveger seg over både et stor hendelsesløp og relativt lang tid. Så langt tror jeg det er en av mine favoritter så langt i sommer, og kan hjertelig anbefales.
Og i og med at jeg nå har fylt min plikt som ivrig blog-skriver, tror jeg at jeg takker for meg uten videre for å lese den ferdig.
Trallalla...
- J
mandag 11. februar 2008
P.S.
Jeg fikk meg en god natts søvn, men takket være at "halv ni" ikke er det samme som "half past nine", eller 9.30 på godt norsk, blir det nok litt forsinkelser til skolen alikevel :-)
søndag 10. februar 2008
American hippie
- You seem like good loving, caring guys man, you really do. I just feel sorry for you being Christians man...
Det er mange forskjellige stereotyper i vårt verdensbilde. Noen har riktig nok mer sannhet i seg enn andre, men de aller fleste er potensielt farlige hvis man bruker dem til å definere sitt syn på en sak.
Vi var på vei hjem fra gudstjenesten i Norkirken i dag, da vi møtte på en eldre amerikaner på sykkel. Han hadde skrevet et dikt(haiku) om tamme og ville gjess, et dikt han hadde jobbet med en god stund. Om hvordan tam-gjessene tilsynelatende bor i paradis, hvor de har alt de trenger og ingen farer lurer, men egentlig lengter etter noe mer. Når de ser villgjessene fly forbi, stiger det en lengsel i de til å spre vingene og følge med. Allikevel blir de sittende i sitt "paradis". Villgjessene derimot flyr videre, og speider ned på fjell og dal, fri som en ... ja, fugl. De kan leve livet fullt ut, de tok sjangsen og brukte vingene sine. Riktig nok er det nok av farer for villgjess som tamgjessene unngår...men det er kanskje verdt det?
Det var en mann med mye på hjertet. Og med et langt liv bak seg. Det var som å høre på en god cd eller konsert; historier og meninger, tanker og filosoferinger strømte ut i ett sett. Vi gjorde et og annet tappert forsøk på å svare med lignende erfaringer, men hvordan overgår man en som har vært alle steder, gjort det meste tenkelig, og virkelig "levd livet", som man kunne sagt? Det var slik også når vi kom inn på religion.
"How can so many people get caught up in religion? It saddens me to see it. It just narrows their mind! How can you believe in a God when the world is like it is!".
Spørsmålene er ikke nye... de har iallefall gått noen runder i hodet mitt før. De har ikke enkle svar, og når den du snakker med i alle ting har en bastant mening om hvordan ting er og har en kjapp replikk til det meste du sier... ja, da blir de vanskelige svarene bare enda værre å få sagt. Du blir gitt følelsen av at du prøver å lære Pat Metheny å spille gitar...!
"Christianity is so arrogant. You think you have the only right answer, and the rest of the world is going to burn in hell for all eternity!".
Det er merkelig med det, men jeg ser ikke på meg selv som særlig arrogant. Allikevel tør jeg si at jeg ikke bare tror, men er sikker på at jeg har fått se det riktige svaret. Det var ingen måte jeg kunne overbevise amerikaneren vår om det. Jeg tror ikke jeg kan "overbevise" en eneste én om det. Men det er én som kan. Han overbeviste meg. Han overtalte meg til å bruke vingene mine, til å fly over fjellene sammen med resten av villgjessene, til å legge livet mitt i Hans hender og stole på at Han aldri kommer til å slippe meg.
Ja. Mitt syn på livet sier også at de andre religionene og livssynene ikke kan stemme. Jeg vet ikke med sikkerhet hva som kommer til å skje på dommedag, men vi har fått det åpenbart at det er to utveier av livet, og at den ene fører til fortapelsen, et sted uten Gud. Det er derfor vi har fått misjonsbefalingen. For Gud vil ikke at noen skal gå fortapt! Han elsker både den gamle hippien fra amerika og meg like mye, og vil at vi begge skal få komme til han når livet her på jorden er ferdig.
Jeg har ikke noe særlig catchy poeng å komme med på slutten her. Jeg håper og ber om at jeg må få treffe amerikaneren vår flere ganger, og at Han som overtalte meg til å bli en kristen til slutt kan overtale han òg. At jeg må bli frimodig og tørre å elske folk slik som Jesus elsker alle. Og kanskje en liten bønn til slutt om at stereotypene i verden må falle, så man kan se folkene bak istedet.
... og at jeg må få en god natts søvn så jeg holder meg våken på skolen i morra.
Det er mange forskjellige stereotyper i vårt verdensbilde. Noen har riktig nok mer sannhet i seg enn andre, men de aller fleste er potensielt farlige hvis man bruker dem til å definere sitt syn på en sak.
Vi var på vei hjem fra gudstjenesten i Norkirken i dag, da vi møtte på en eldre amerikaner på sykkel. Han hadde skrevet et dikt(haiku) om tamme og ville gjess, et dikt han hadde jobbet med en god stund. Om hvordan tam-gjessene tilsynelatende bor i paradis, hvor de har alt de trenger og ingen farer lurer, men egentlig lengter etter noe mer. Når de ser villgjessene fly forbi, stiger det en lengsel i de til å spre vingene og følge med. Allikevel blir de sittende i sitt "paradis". Villgjessene derimot flyr videre, og speider ned på fjell og dal, fri som en ... ja, fugl. De kan leve livet fullt ut, de tok sjangsen og brukte vingene sine. Riktig nok er det nok av farer for villgjess som tamgjessene unngår...men det er kanskje verdt det?
Det var en mann med mye på hjertet. Og med et langt liv bak seg. Det var som å høre på en god cd eller konsert; historier og meninger, tanker og filosoferinger strømte ut i ett sett. Vi gjorde et og annet tappert forsøk på å svare med lignende erfaringer, men hvordan overgår man en som har vært alle steder, gjort det meste tenkelig, og virkelig "levd livet", som man kunne sagt? Det var slik også når vi kom inn på religion.
"How can so many people get caught up in religion? It saddens me to see it. It just narrows their mind! How can you believe in a God when the world is like it is!".
Spørsmålene er ikke nye... de har iallefall gått noen runder i hodet mitt før. De har ikke enkle svar, og når den du snakker med i alle ting har en bastant mening om hvordan ting er og har en kjapp replikk til det meste du sier... ja, da blir de vanskelige svarene bare enda værre å få sagt. Du blir gitt følelsen av at du prøver å lære Pat Metheny å spille gitar...!
"Christianity is so arrogant. You think you have the only right answer, and the rest of the world is going to burn in hell for all eternity!".
Det er merkelig med det, men jeg ser ikke på meg selv som særlig arrogant. Allikevel tør jeg si at jeg ikke bare tror, men er sikker på at jeg har fått se det riktige svaret. Det var ingen måte jeg kunne overbevise amerikaneren vår om det. Jeg tror ikke jeg kan "overbevise" en eneste én om det. Men det er én som kan. Han overbeviste meg. Han overtalte meg til å bruke vingene mine, til å fly over fjellene sammen med resten av villgjessene, til å legge livet mitt i Hans hender og stole på at Han aldri kommer til å slippe meg.
Ja. Mitt syn på livet sier også at de andre religionene og livssynene ikke kan stemme. Jeg vet ikke med sikkerhet hva som kommer til å skje på dommedag, men vi har fått det åpenbart at det er to utveier av livet, og at den ene fører til fortapelsen, et sted uten Gud. Det er derfor vi har fått misjonsbefalingen. For Gud vil ikke at noen skal gå fortapt! Han elsker både den gamle hippien fra amerika og meg like mye, og vil at vi begge skal få komme til han når livet her på jorden er ferdig.
Jeg har ikke noe særlig catchy poeng å komme med på slutten her. Jeg håper og ber om at jeg må få treffe amerikaneren vår flere ganger, og at Han som overtalte meg til å bli en kristen til slutt kan overtale han òg. At jeg må bli frimodig og tørre å elske folk slik som Jesus elsker alle. Og kanskje en liten bønn til slutt om at stereotypene i verden må falle, så man kan se folkene bak istedet.
... og at jeg må få en god natts søvn så jeg holder meg våken på skolen i morra.
fredag 8. februar 2008
Vaffeltid
En uke, en lang uke med halv-syk-het, er nå over. Den har vært brukt til det som de fleste samvittighetsfulle studenter bruker en friuke til, soving, slafing foran pc-skjermen, eller foran televisjonen, samt inntak av usunne typer og mengder mat. Det har vært en god uke, men jeg kjenner nå at det er på tide at den tar slutt. Helgen står for dør, og spennende ting kan skje.
Som for eksempel; oppgaveskriving... I etikk...
Det falt meg naturlig inn at å starte opp en ny blogg kanskje var hakket mer spennende enn det. Mer tidkrevende er det og, og mindre viktig. Og de tre; spennende, tidkrevende og mindre viktig, faller som oftest i god smak hos vafler.
Nå da det er gjort, får vi gå tilbake til "more pressing matters" som man kaller det. For, om man liker det eller ei, den oppgaven må leveres inn.
- Vafflus
Som for eksempel; oppgaveskriving... I etikk...
Det falt meg naturlig inn at å starte opp en ny blogg kanskje var hakket mer spennende enn det. Mer tidkrevende er det og, og mindre viktig. Og de tre; spennende, tidkrevende og mindre viktig, faller som oftest i god smak hos vafler.
Nå da det er gjort, får vi gå tilbake til "more pressing matters" som man kaller det. For, om man liker det eller ei, den oppgaven må leveres inn.
- Vafflus
Abonner på:
Innlegg (Atom)
