Gresk, Japansk og et dødsfall.

Nytt semester, og godt igang med gresken! Alfabetet er så godt som ferdigpugget, og i dag dro jeg ned til Studia, med fersk melding i hånda om at stipendet hadde klikket inn på konto, for å kjøpe grammatikkboka. Mens jeg går rundt i hyllene og titter på alt som ikke har med gresk å gjøre, snubler jeg over hylla med Japansk. Ender opp med å kjøpet "Kanji-Cards", flash-cards med forskjellige kanji, stort overbevist om at i ÅR skal jeg begynne å pusse litt på de stadig svinnende japansk-kunnskapene mine. Som om de 4 nærmest uåpnede japansk-bøkene jeg har fra før av ikke var nok. Jaja. Fikk nå tak i gresk-grammatikken og, så føler meg unnskyldt...
Kom hjem og fikk ordnet med internett, for å finne en stadig oversvømt innboks. Blant annet en notis om en "internett-venn" fra gamle dager som for to dager siden døde av et hjerteattakk. Jeg blei litt paff må jeg innrømme, men hvordan skal man reagere på slikt? Jeg kjente ham kun gjennom et alias og diverse samtaler om alt mellom himmel og jord, som oftest uten særlig substans. Men, man føler jo et kjennskap til personen alikevel. Hvordan er egentlig et vennskap basert på tekst over et modem?

...

Hvorfor er gjøremål definert som bra eller ikke bra utifra hva andre har ment før? Hva gjør ett gjøremål bedre enn et annet? Forskjellige gjøremål sees opp til som godt i forskjellige grupper med forskjellige interesser. Men, er hva du gjør godt eller mindre godt basert kunn på grunnlag av hvilken gruppe du tilhører? Hva i all hverden betyr egentlig meningene til personen ved siden av deg, for deg? Hvorfor? Hvis klassisk musikk er søppel i dine ører, er det umulig for deg å godkjenne at det er gull i andres? Hvis klassisk musikk er søppel i dine ører, vil du misslike de som er uenige?



Hvor egoistisk er ikke det?